Østfold Refleksologi

Klikk her for å redigere undertittel

Om Refleksologi

Refleksologi har sitt utspring i gamle tradisjoner hvor berøring av punkter er praktisert i behandlingsøyemed. Denne praksisen er i senere tid systematisert, videreutviklet og fremstår i dag som en egen behandlingsform – refleksologi.

Refleksologen har hele kroppen som behandlingsobjekt og behandler punkter satt i system avhengig av problemets art.

En refleksolog benytter i hovedsak egne hender og punktstaver som behandlingsverktøy.

Behandlingen retter seg ikke kun mot å fjerne symptomene, men søker også å løse årsaken til problemet. 
Refleksologisk behandling kan benyttes ved skader, sykdom og hverdagsplager.

Embryoets tre kimblad (ektodermen, mesodermen og
entodermen) bygger de ulike strukturer i kroppen.
A: hud og nervesystem, B: muskulatur og skjelett,
C: organ

Teorigrunnlag 

En refleksolog stimulerer via hudens flater og nervepunkter i den. 

Refleksologi forklares med en ”embryologisk hypotese», som postulerer at metoden er basert på forståelsen av kimbladets utvikling. De tre cellelagene i fosteranlegget eller embryoet kalles kimblad, som er den første, systematiske organiseringen av cellelag i fosteret. Det er her nervesystemet dannes av hud, som derfor utøver kontroll over oppbyggingen og virkemåten til nervesystemet.I refleksologien jobber man ut ifra en teori om at denne kontrollen fortsetter inn i fosterlivet og beholdes senere i livet, og refleksologien har systematisk kartlagt dette kontrollsystemet. Metoden bruker derfor målrettet dette systemet for å stimulere blant annet indre organer og muskulatur.

 

Virkningsmekanismer

Refleksologen arbeider med et punktsystem på kroppens hudflater. Ved målrettet stimuli av punktene sendes signaler via nervesystemet. Punktene ligger i et kartlagt system (-ref. den embryologiske hypotesen som nevnt under teorigrunnlag), og ved å benytte de rette kommandoene stimuleres nervebanene slik at kroppen gjenvinner homeostasen, som er den relative likevekt.


Ulike deler av kroppen vår, som hud, muskulatur, indre organer osv. står i forbindelse med hverandre via nervesystemet, dvs. de deler nerveutspring. Det er derfor man ved hjelp av trykk på et bestemt punkt kan påvirke et annet organ i kroppen.
 

Historisk perspektiv

Nobelprisvinner Ivan Pavlov (1849-1936) viste at indre organer i hunder kunne respondere på ytre stimuli. Dette førte til at russiske fysiologer tidlig på 1900-tallet formet hypotesen om at helsen kunne påvirkes som respons på ytre stimuli. Konseptet ble kjent som ”refleks terapi”.


Vitenskapsmannen Vladimir Bekhterev (1857-1957) formulerte termen ”reflexologi” i 1917. På denne tiden mente man at et organ ble sykt fordi det mottar feile instruksjoner fra hjernen. I følge teorien kunne man påvirke negative signaler refleksologisk og dermed helbrede organismen.


Nyere forskning viser at C-nervefibrene, som man tidligere mente bare registrerte smerte, temperatur og kløe, via ytre stimulering vil sende signaler til hjernen som fører til hormonelle forandringer. Forskerne tror at C-fibre finnes overalt på hårbekledd hud, men ikke i håndflatene og under føttene. At de finnes på underarmene og i ansiktet, er fastslått.


Referert smerte er et begrep i legevitenskapen. Teorien bak dette begrepet går ut på såkalt konvergens, som betyr at nerver fra hud og organ møtes i ryggmargen. Refleksologiens enkle virkemiddel er å snu bildet og stimulere hudområdet for å påvirke organet. Dette gjøres ved ulike teknikker som trykk og bindevevsmassasje.


Refleksologiens forskning på nervepunkter er erfaringsbasert.